Nå holder jeg øynene åpne for snileelskov på mine vandreturer i skogen hver morgen. Jeg har oppdaget at naturen elsker på så mange måter. Spurvene for eksempel, de elsker mens de brer ut vingene og danser rytmisk samba mellom grenene i et frodig, blomstrende tre med villepler. Sommerfuglene slår følge i dansen med skjøre, lette vingeslag- før en av dem bokstavelig talt setter seg på min nese. Ja, det var slik i går. Solen glitret i duggkrystaller og to brune sommerfugler med gule prikker på vingene, lekte tilsynelatende ubekymret og morgenkåte med hverandre, før den ene fant det for å godt å ta en hvilepause på min nese.
Min venninne mener at ethvert menneske har en sjelevenn i et dyr. Hennes sjeledyr er snilen, kan det hende at min sjelspartner er sommerfuglen!?
- Hei, sa den da vi fikk blikk-kontakt. – Hvordan elsker du livet? Elsker du det hurtig eller langsomt? Er det mye lek med i bildet, eller er det tut og kjør. Ferdig!
I går viste jeg fingeren til en snile i trafikken. Jeg tør nesten ikke si det høyt. Det var lite ”leken letthet” over den fingeren. Men en kvinne i snilefart på vei til Gardermoen ville ikke vike for meg der jeg kom farende i ytterste bane og skulle nå siste fly. Jeg mener vi kjørte begge på en motorvei! Å ligge under fartsgrensen i ytterste bane, det får da være måte på! Og når du forsøker å blinke og tute og hun etter et laaangsomt blikk i speielen endelig ser meg og så enda laaagsommmere sveiver over i annen kjørebane, ja hva kunne hun forvente annet enn min irritasjon! Men da irritasjonen var ute, ble jeg med ett så merkelig skamfull. Over meg selv. Jeg mener: Det er ikke typisk for en sommerfugl å vise fingeren til en snile, selv om det kanskje kan være sunt innimellom – å være u-typisk, skjønner du? Det kan være sunt av og til å gå ut av sitt gode skinn og gjøre noe helt uventet.
Forleden møtte jeg en toppleder i næringslivet som kanskje er en ulv eller en sulten rottweiler. Han gikk IKKE ut av sitt gode skinn selv om han burde ha gjort det. Jeg tviler på om han er i stand til det. Han var min bordkavaler i et større selskap ute på en vakker øy ved havet. Han snakket så innbitt at jeg knapt forsto hva han sa . Det eneste jeg la merke til var tennene. Og mens vi andre ruslet en liten tur før middagene, hadde han og kona allerede syklet øye rundt to ganger.
- Blodsmak i munnen , sa han til meg mens vi konverserte hverandre ved bordet, - det er topp. Det gir meg følelsen av å leve.
Han smilte avmålt med stålblikket og lo litt mellom kjevene. Middagen slukte han før jeg hadde tatt to biter. Alt gikk ned i et stort jafs. Kona føyk rundt og tok bilder av begivenhetene. Knips. Registrert. Dokumenterte øyeblikk. Trenger de å nytes? Så lenge de er registrert og loggført holder det vel?!. Han ga henne et flir mens han hevet glasset. Hun virket ensom, eller litt redd. Et dådyr. Når elsket du siste med henne, tenkte jeg, virkelig elsket med henne slik at hun opplevde at det var det dere gjorde før det var over. En ulv som elsker med et dådyr. Fantasien fikk meg til å smile for meg selv der jeg konsentrerte meg om å nyte maten. Forrett. Hovedrett. Dessert. Ulven ved siden av meg ble ikke full selv om han tømte vinglasset som om det skulle være kildevann.
- Folk snakker om at det er så viktig å like hverandre for å gjøre en god jobb, sa han. – Det er jeg uenig i. Business handler om å nå mål. Vi er ikke til for å like hverandre, men for å oppnå resultater.
Jeg nikket samtykkende. Hva kunne jeg ellers gjøre? En ulv møter en sommerfugl. Hva har sommerfuglen å stille opp med? Tja. Det måtte være det knapt hørbare, men fatale vingeslaget: Sommerfugleffekten.