Om du er redd for å slippe taket, betyr det faktisk at du er redd for å leve – for det å leve handler mye om å lære å ta i mot og å lære å gi slipp. Og dette er tragedien eller ironien om du kjemper for å holde grepet: Kampen er ikke bare umulig, men den påfører deg nettopp den smerten du forsøker å unngå. Når du sier til deg selv at du ikke kan slippe taket, er det en følelsesmessig erklæring. I virkeligheten kan du gi slipp på en hvilken som helst situasjon eller person. ”Jeg kan ikke” betyr: ” Jeg frykter de følelsesmessige konsekvensene av å gjøre det”.
Det er to retningslinjer som vil påvirke gleden i din hverdag.
1. Hva du gir deg til.
2. Hva du begjærer.
Dessverre hender det ikke så rent sjeldent at det du gir deg til, er noe annet enn det du begjærer og at det du begjærer, virker uoppnåelig. Millioner av mennesker knuller feil person akkurat nå. I feil seng. Eller på feil parkeringsplass. Noen sviker sine trossetninger akkurat nå. På kjøkkenet. I stuen. På styrerommet. Andre tør ikke gi seg i kast med den utdannelsen de egentlig har lyst på fordi jobben de allerede har, er grei nok.Du blir ikke vis av en slik livsholdning. Du blir en annen. Du vrenger deg ut av deg selv, og under flukten er du noen timer, dager, måneder i et spenningsfelt. Kanskje klarer du en stund å nyte dine fuktige hinner eller masken du satte på, men så er du tilbake i deg selv og må forsvare avgjørelsen med et edelt oppsyn og løgnen som følgesvenn.
Når det du gir deg til og det du begjærer drar i hver sin retning, vil ditt liv spaltes. Litt etter litt. Eller plutselig og voldsomt. Å leve spaltet kan nok gi deg fristende spenning en tid, men snart vil du slites i stykker og hverdagen innhenter deg med sitt nådeløse blikk: Er du sann? Er du hel?
Da en nær venn av meg plutselig døde, reiste jeg til hytta. Planen var enkel. Jeg ville være alene en tid, ikke snakke med noen og ikke se noen til den verste smerten var over. Jeg ville ta lange ensomme turer og jeg ville sørge. Som det skjedde, tok jeg mine ensomme turer, men de ble ikke som jeg hadde tenkt. Jeg hadde glemt den vakre naturen ute på Flekkerøy og den svart-hvite katten Mia som smøg seg langs bena mine, la seg i fanget mitt og malte om at alt har sin tid. Jeg oppdaget at naturen taler når man selv er taus, den åpenbarer sine tanker når man ikke klarer mer av sine egne.
Det første tegnet fant jeg i en nyperose som foldet seg ut i pakt med sommeren. Jeg så hvordan den vokste i kraft. En larve som hadde søkt tilflukt mellom bladene, kastet hylsteret da rosen var fullbyrdet og ble til en sommerfugl som fløy mot lyset. Jeg sa til meg selv at selv om smerten er der, så betyr ikke det at livet er mindre vakkert. Og jeg husket hva en venninne plystret til meg i forbifarten en gang: - Livet er ikke lett, men det er fantastisk!
Smerte har lært meg å være oppmerksom i øyeblikket. I tider med forandring, når fremtiden er for utrygg å tenke på og fortiden for vanskelig å dukke ned i, har jeg lært meg til å legge merke til lyset som finnes i små detaljer. Hvert øyeblikk bærer med seg sin trygge stein å hvile hodet mot. - Hvert øyeblikk, tatt alene, makter du å bære, sier jeg til meg selv. - I går gikk en avtale i vasken. I morgen kan katten dø. Men akkurat nå, akkurat i dette øyeblikket er du her og skuer utover det opprørte havet. Du puster ut og inn. Du har en varm jakke på. Våg å tro at hvert øyeblikk bærer med seg sin egen ynde. ” Som din dag er, skal din styrke være”.