På lik linje som med mennesker, modnes hunder sakte. Hunder og mennesker er ikke fullt utviklet ved fødselen og har ikke evne til å overleve på egen hånd. Valpens hjerne har, ved fødselen, en størrelse på ca. 8 av voksenstørrelsen og vil i løpet av de fire første mnd. bli hele 80 av voksenstørrelsen som oppnås når hunden er ca. ett år. Den raskeste veksten skjer inntil valpen er 6-7 uker gammel. Antall hjerneceller øker inntil valpen er ca. 3 uker gammel, men etter denne tid vil antallet være relativt stabilt. Det er koblingene mellom hjernecellene som vokser i tiden framover. Hvordan disse koblingene vokser, organiserer seg og antallet koblinger mellom hjernecellene er avhengig av hvilke erfaringer valpen gjør seg tidlig i livet.
Mens hjernen vokser i den tidlige perioden i livet er det flere ting som skjer. Bl.a. vil nervecellene spesialisere seg, de nervecellene som ikke er i bruk vil dø, de nervecellene som brukes mye vil utvikle seg og danne kontakt med flere andre nerveceller, og nervecellene vil isoleres med myelin slik at signaloverføringen går raskere.
Understimulering gjennom den sensitive perioden for sosialisering og når størsteparten av hjernen utvikling skjer, kan føre til permanent underutvikling av hjernen og atferdsmessige konsekvenser. Et eksperiment av Hubel og Wiesel fra 1979, som har blitt sett på som klassisk, viste at midlertidig blokkering av synsinntrykk på et øye hos kattunger, i den sensitive perioden for utvikling, førte til irreversible strukturelle og funksjonelle endringer. Dette førte til at katten fikk permanent dårligere syn på det ene øyet.
En har også sett at barn som vokser opp uten å få nødvendig stimulering de første leveårene vil ikke utvikle seg normal. Det er observert en gjennomsnittlig IQ på ca. 50, hos en del barnehjemsbarn fra Romania som har mer eller mindre blitt lenket til sengen (Perry, 2002). Barn som har blitt understimulert og ikke fått en person å knytte seg til vil også senere i livet få problemer med å forholde seg til andre mennesker. Vold og aggresjon er noe en ofte ser hos ungdommer og voksne som har blitt understimulert som barn (Perry, 2002).
Valper som har mange og varierte opplevelser tidlig i livet vil ha flere koblinger mellom hjernecellene enn valper som vokser opp i lite varierende omgivelser.
Den primære sosialiseringsperiode
Sosialiseringsperioden kan igjen deles inn i underperioder. Den primære sosialiseringsperioden er fra ca. 3-5 ukers alder. Ettersom valpene har begynt å se og høre og kan bevege seg har de også større interesse av å samhandle. De leker og undersøker omgivelsene sine og de begynner å få sammensatte atferdsmønstre. I denne perioden kan de også bli veldig usikre om de blir separert fra sine søsken og tispa, noe som også er et tegn på at de kjenner igjen sine søsken og mora.
Gruppekoordinert aktivitet og lek begynner å bli mer vanlig og det kan se ut som om valpene er i ferd med å danne en miniflokk. Under leken vil valpene også vise predatoratferd /jaktatferd hvor de jager, dytter og rister hverandre. Denne leken er rettet både mot søsken og gjenstander som måtte egne seg. Valpene har hver sine sparringspartnere i leken, men dette byttes på hele tiden og dominansforholdene valpene i mellom er veldig ustabile og skifter ofte. Valpene biter og leker mye med hverandre og det ser ut til at de ikke biter så hardt. Denne perioden er viktig også for bitehemming, som det også kalles. Denne bitehemmingen stammer fra tilbakemeldingene som tispa gir til valpene om de skulle bite for hardt under diing.
Den primære sosialiseringsperioden er spesielt viktig for utvikling av stabile følelser. Hunder som ofte er ustabile følelsemessig har ofte blitt solgt for tidlig. Slike hunder har lett for å utvikle hypertilknytning til eieren sin med påfølgende separasjonsproblemer, de har også lettere for å utvikle aggresjonsproblemer mot andre hunder (Lindsay, 2000).
Kortere erfaringer har stor innvirkning, spesielt omkring 4 ukers alder (Fox og Stelzer, 1967)
Artsidentifisering
Når valper blir født har de ingen kjennskap til hvilken art eller rase de tilhører, dette er noe de må lære. Gjennom artsidentifisering lærer valpene hvem som er foreldrene, hvem som tilhører den samme arten og hvilken type individ en kan rette sin seksuelle atferd mot. Et dyr som ikke er sosialisert på sin egen art vil ikke være særlig god å ha i avl da den kanskje ikke retter seksualatferden mot andre hunder, men retter den heller mot den arten den er sosialisert på, f.eks. mennesker.
Gjennom evolusjonen av hund (domestiseringen) har det skjedd flere genetiske endringer, bl.a. har hunder den egenskapen at de kan sosialiseres på flere arter. Detaljene rundt dette er enda ikke helt klar, men det ser ut til at (Dehasse m.fl., 2005):
Når flere arter er til stede, er det lettere for hunden å sosialiseres til egen art.
Artsspesifik sosialisering er ikke helt absolutt hos alle hunder, det ser ut som noen valper ikke har den egenskapen at de kan generalisere fra deres egen art eller rase, til andre hunder. Altså at de ikke skjønner at andre raser av hunder faktisk er en hund.
Sosialisering er mindre påvirket av læring på egen art enn på andre arter. Sosialisering på andre arter er lettere å glemme.
Sosialisering hemmer jaktatferd mot den arten/rasen/individet den er sosialisert på.
Ulemper med sosialisering på flere arter kan være at hunden også viser seksuell atferd ovenfor mennesker (Dehasse m.fl., 2005):
En tispevalp ble oppdrettet i total isolasjon fra andre hunder til hun var 9 uker gammel, hvor hun ble introdusert for andre hunder. De voksne hundene knurret til henne, men viste ingen andre tegn til aggresjon. Tispas kullsøsken begynte å lekesloss og hun responderte. Etter 4 dager kunne en ikke se særlig forskjell på tispa og de andre valpene (Scott og Fuller, 1965).
En Foxterrier valp ble oppdrettet i total isolasjon og introdusert for andre hunder da den var 16 uker gammel. Valpen viste usikkerhet ovenfor andre hunder og ble angrepet av sine kullsøsken som var normalt sosialisert. Deretter ble valpen plassert sammen med andre valper som også var oppdrettet i isolasjon. De usosialiserte valpene levde sammen, men de samhandlet ikke. Hunder som oppdrettes isolert og som plasseres sammen med andre hunder når de er 16 uker blir angrepet og avvist (Scott og Fuller, 1965).
En Chihuahua som var oppdrettet sammen med katter fram til den er 16 uker, viste preferanse for katter og frykt og underkastelse for hunder. Når den var sammen med andre hunder kom den seg etter et par uker, og foretrakk deretter hunder framfor katter. (det er uvisst hvor lang tid det tok før en så endringen) (Fox, 1971).
Valper som oppdrettes sammen med mennesker fra de er 4 uker gammel, vil etter hvert foretrekke selskap med mennesker framfor andre hunder og retter sin seksualatferd mot mennesker framfor hunder(Scott og Fuller, 1965).
Artsidentifikasjon hos hunder skjer omtent samtidig med sosialisering. Artsidentifisering er avhengig av ”lekeslossing” og varer fra de er omtrent tre uker og slutter når de er omkring 11-17 uker gamle. Deretter mister valpen evnen til å lekesloss med fremmede hunder og blir mer alvorlig i uttrykket. For ”enebarn” vil dette erstattes av lek og omsorg fra foreldre eller andre voksne hunder. Når artsidentifiseringen slutter, er avhengige av flere ting som er interne (rase, linje og individ) og eksterne (tispas atferd, og kvaliteten på omgivelsene). En hund som vokser opp i et stresset miljø vil kunne avslutte artsidentifiseringen allerede når valpen er 7-9 uker gammel.
Totalt fravær fra andre hunder fram til valpen er ca. 12 uker vil gjøre at hunden identifiserer seg med den arten som den får erfaring med (Dehasse, 1994).
Når hunden blir voksen vil dette føre til:
Den vil rette sin seksualatferd mot denne arten den har erfaring med f.eks. mennesker.
Velge å være sosial med denne arten, mennesker.
Avvise eller vise fryktaggresjon mot sin egen art.
Relativt fravær fra andre hunder når valpen er 3 - ca.12 uker gammel, vil føre til at hunden ikke tilpasser seg, men det er avhengig av omstendighetene.
Valpen kan tilpasse seg om den får omgås valper fra den er ca.9 uker gammel.
Valpen kan rette seg sosialt mot mennesker, seksuelt mot andre hunder, men samtidig vise fryktaggresjon ovenfor andre hunder.
Det er gjort en del forsøk hvor en har plassert speil hos de valpene som oppdrettes isolert, dette har hatt en ørliten effekt.
Valper som ble oppdrettet i isolasjon fra mennesker ble satt i en testsituasjon hvor et menneske skulle sitte passivt hos valpen i 10 minutter og ikke rette oppmerksomheten mot den (Scott og Fuller, 1965).
Valper som ble satt i testsituasjonen første gang da de var:
Mellom 3 og 5 uker, undersøke personen med stor interesse
Ved 7 uker tok det 2 dager før valpen undersøkte personen
Ved 9 uker tok det 3 uker
Ved 14 uker undersøkte ikke valpene personen i det hele tatt.
Hunder kan få grei nok sosialisering om de har kontakt med mennesker i 20 minutter 2 ganger i uka. Dette er et absolutt minimum, og er ikke å anbefale. Samtidig vet vi lite om hvordan alle raser reagerer på dette. Bl.a. var dette ikke nok for Basenji-valper, så det ser ut til at det er variasjon (Scott og Fuller, 1965).
Valper viser en undersøkende og tilknyttende atferd mot det ukjente så tidlig de har mulighet for det, altså fra de er 3 ± ½ uke gammel.
Denne tilknytningen øker jevnt fra valpene er ca 5 uker til de er 9 uker gamle. Grunnen til noe av denne økningen er at valpene kommer i en fryktperiode fra den 5 uker (fryktperioden varierer mellom raser: f.eks Labrador fra 6 uker, Schæfer fra 9 uker). Når valpen er 12 uker gammel trenger en å gå aktivt inn for å sosialisere valpen, fra de er 14 uker gammel er det umulig. Samtidig ser vi at tilvenning til nye miljøer vanskelig kan oppnås etter at valpen har blitt 12 uker gammel (Dehasse, 1994).
Sosialisering på egen art og sosialisering mellom arter
Sosialisering mellom arter ser ikke ut til å være det samme som sosialisering på egen art.
Typiske trekk er:
Om det er flere arter tilstede har hunder lettere for å la seg sosialiserie på egen art fremfor på andre arter (Dehasse, 2005)
Det er lett å sosialisere hunden på annen art, men den må vedlikeholdes for at hunden ikke skal ”desosialiseres”.
Den lar seg ikke generalisere til alle typer individer av denne arten, men er ganske begrenset til enkelt individ eller til typer individ. F.eks. må valper sosialiseres ikke bare på mennesker, men på kvinner, menn, barn, eldre, handikappede, personer med skjegg, briller, sekk, krykker, rullestol m.m. Evnen til å generalisere sosialisering av en annen art varierer mellom de ulike artene av canidene (slik at hunder og ulver f.eks. er bedre enn coyoter), mellom raser (vakthunder er dårligere enn andre hunder i flg Fox, 1978), mellom linjer innen raser og mellom individer (Dehasse, 2005).
Hvor mye valpen må sosialiseres for å oppnå en god effekt varierer også med faktorer som er interne (raser, individ m.m.) og eksterne (tispas fryktatferd, kvalitet på omgivelsene m.m.).
Sosialisering hemmer jaktatferd. En hund som for eksempel er sosialisert på katter vil ikke vise jaktatferd mot katter. Men om hunden er sosialisert bare på husets egen katt, kan hunden jage andre katter ettersom det kun er det ene individet hunden er sosialisert med.
Valpene er avhengig av tilstedeværelse av mennesker når de er ca. 3 - 12 uker gammel, og dette må vedlikeholdes gjennom hundens liv. Har ikke hunden den tilstrekkelige erfaringen med mennesker i denne perioden vil den vise frykt for mennesker i tilsvarende grad (Dehasse, 1994).
Om valpen ikke erfarer en spesiell type menneske i denne perioden kan den senere reagere med frykt for den type menneske, f.eks. barn eller menn. Jo flere erfaringer hunden har gjort seg i denne perioden, jo lettere vil de fint takle en ny fremmed art eller variant av arten.
Sosialisering på en annen art gjør også at hunden ikke vil vise jaktatferd ovenfor den arten. Vi ser jo ytterst sjeldent at hunder jager og angriper mennesker som om det skulle være et bytte.
Habituering
Mens sosialisering er å lære å kommunisere med andre individer vil også hundene lære miljøet de lever i å kjenne. Den form for læring som skjer da er habituering. Det vi i dagligtale kaller miljøtrening er akkurat dette og hundene er sensitive for denne type læring samtidig som hunden er sensitiv for sosialisering.
Habituering kan beskrives som den prosessen hvor en hund blir vant til hendelser i miljøet som ikke er av betydning, slik at hunden lærer å ignorere dem. Eller som Svartdal (1997) definerer det:
Habituering betegner det fenomen at reaksjonen til et stimulus avtar ved gjentatte eksponeringer.
En hund som ikke har opplevd en spesiell ting, f.eks. høye lyder eller å kjøre bil, i den sensitive perioden vil senere kunne vise fryktreaksjoner mot dette. En hund som har noe eller liknende erfaring, vil takle det, men ikke fullkomment, mens en hund som har vært ute og kjørt bil eller opplevd mange forskjellige lyder vil synes det er helt OK, så fremt de ikke har hatt noen negative opplevelser med bilkjøring.
Habituering bør skje til en rekke ting.
Ulike typer lyder som: skudd, skrammel, støvsuger, bildur, lyden av barn som leker og skriker osv.
Ulike typer gjenstander som beveger seg som:. Flagg eller klesvask som vaier i vinden
At noen tar på hunden. Børsting, kloklipp, undersøke tenner og øre, titte under halen osv
Gå på ulike typer underlag som er: glatte, bevegelige, en bro, sprinkler, vått osv
Sitte i noe som rører på seg: bil, tog, buss osv
Folkemengde: som folk som er på tur ut og inn av en butikk, folkemengde på 17. mai eller et idrettsarrangement m.m.
Lekeslåssing og bitehemming
Lekeslåssing, som begynner når valpen er 3 uker gammel, kan av og til bli smertefullt når de små skarpe tennene biter hardt i hunden, ørene er spesielt utsatte.
En valp som blir bitt hyler eller piper. Under lek en til en eller to mot en bytter valpene hele tiden på hvem som blir bitt og hvem som biter.
Valpen lærer hvor hardt den kan bite før det gjør vondt. Dette kalles også bitehemming.
Det at valpene bytter på å bite hverandre og bitingen blir derfor stoppet, hemmet eller/og kontrollert.
Slik lekeslåssing fører også til et slags hierarki i gruppen. Intensiteten i bitingen varierer avhengig av individet, linjen og rasen, men kan også bli mye påvirket av læring.
Fra valpene er 7 uker hender det ofte at valpene danner gjenger og ”banker opp” en av valpene. I slike tilfeller skjer bitingen uhemmet og offeret kan bli skadet. Dette fenomenet er mer vanlig i noen raser, Scott og Fuller oppgir Fox Terriere, mens Dehasse oppgir Schnauzere, Huskyer, Malamuter til oftere å vise denne typen atferd.
Fra valpene er 11-15 uker minker lekeslossingen og den blir mer kontrollert. Leken blir mer ritualisert, og aggresjon er heller rettet mot andre utenfor gruppen, og av en mer alvorlig karakter.
Å lære å kontrollere lekingen og bitingen sin er viktig for valper, og er en del av det å lære å kommunisere. Bitehemming lærer valpen gjennom hele sosialiseringsperioden.
Om valpens eiere ikke klarer å redusere lekeslåssingen og tillater at valpen biter i hender, armer og bein, kan dette føre til:
Om en mislykkes i å kontrollere valpens intensitet i bitingen, kan en risikere å bli skadet.
Menneskenes hud er mer følsom enn hundenes, valpen må lære å kontrollere bitingen sin bedre på oss enn på sine søsken.
En hund som oppmuntres til å trekke gjenstander med munnen, draleker, kan gjøre hunden hardere i munnen. Dette er også noe en kan være observant på om en har en valp som senere skal brukes til å apportere vilt.
Oppsummering av sosialiseringsperioden
Vår kunnskap om hvordan valpens tidlige erfaringer påvirker voksenatferden er veldig begrenset og undersøkelser er kun gjort på et begrenset antall raser og individer. Det er gjort få undersøkelser på forskjeller mellom raser. Samtidig har en gått bort fra isolasjonsforsøk da dette ses på som uetisk, men en har heller begynt å se på hunder med lik atferd og hvilke fellestrekk de har i sin tidlige historie.
Mange atferdsproblemer forebygges ved at oppdretter har et bevisst forhold til sosialisering og miljøtrening, og at oppdretter formilder dette videre til valpekjøper. Informasjon om temaet har vært vanskelig tilgjengelig, og ofte har bare bruddstykker kommet fram.
Etter Coppinger og Coppinger 2001