Eksempler på utviklingen i våtmark:
Østfold: fuktområder i jordbrukslandskapet
Lista: våtmark generelt
Østfold
Utviklingen i fuktområder i jordbrukslandskapet (myrer, fuktige enger og bekker) fra 1800 til 1980 ble forsøkt rekonstruert ved hjelp av sammenligning mellom gamle kart og nyere flybilder (Røsten 1986, 1987). Undersøkelsen omfattet deler av kommunene Rygge, Eidsberg, Rakkestad, Sarpsborg (Skjeberg), Borge og Halden.
Store arealer i disse kommunene ble dyrket opp på 1700-tallet. På begynnelsen av 1800-tallet var store deler av de lettdrevne leirslettene oppdyrket. Myrene var i svært liten grad berørt. Jordene lå ofte et stykke bort fra bekkene, sannsynligvis for å unngå de mest fuktige områdene. Bekkedaler ble brukt som beiter eller slått. På midten av 1800-tallet begynte man med graving av grøfter på dyrket mark for å bedre fuktighetsforholdene, men det hadde trolig ikke vært noen reduksjon i antall bekker i landskapet fram til ca. 1900.
Omlegging av landbruket til en mer intensiv driftsform startet allerede på slutten av 1800-tallet. Endringene var imidlertid relativt små fram til rundt 1950. Da ble traktorer og andre moderne redskaper tatt i alminnelig bruk og dette økte bøndenes muligheter til å drive nydyrking og grøfting. Før 1950 tilpasset jordbruket seg i stor grad landskapets begrensninger. Utstrakt grøfting førte til at de dyrkede områdene ble mindre fuktige, men mange bekkeløp var fortsatt intakte. Ravinene (bratte bekkedaler) ble brukt til beite for husdyr.
Omkring 1950 skjedde det en omfattende omlegging av jordbruket i Østfold fra husdyrhold til korndyrking. I 1950 var arealet av eng og kulturbeite i fylket dobbelt så stort som arealet med korndyrking. I 1978 hadde andelen med korn økt kraftig: arealet av eng og kulturbeite var da bare 1/4 av arealet med korn. Det totale dyrkingsarealet hadde ikke endret seg vesentlig.
Omleggingen til korndyrking medførte behov for større sammenhengende jorder og mer grøfting for å gi kornet gode vekstvilkår også i fuktige områder. Mange bekker ble lagt i rør og forsvant som landskapselementer. Fuktige strandenger som tidligere ble brukt som beite for husdyr ble skjermet mot oversvømmelse og gjort om til åkerland. Mange av ravinene (bratte bekkedaler) ble planert ut. Med ravinene forsvant beitemarker og de fuktige miljøene i bunnen av ravinedalene.
Det ble gitt statlige tilskudd til blant annet lukking av bekker (legging i rør), grøfting og bakkeplanering, og dette var med på å øke omfanget av denne aktiviteten. Bakkeplaneringen skjøt særlig fart etter 1969 da det ble innført tilskudd fra staten til slikt arbeid. I Eidsberg kommune ble nesten 5 (11 km2) av kommunens totale areal bakkeplanert med statstilskudd i perioden 1969-1985. I tillegg kommer det som ble finansiert privat og planering utført før 1969 og etter 1985. I perioden 1959-1973 ble det med statstilskudd lukket 96 km bekker og grøfter i jordbrukslandskapet i Rakkestad kommune. Dette utgjør nesten 1 km pr. kvadratkilometer av dagens dyrkingsareal. I Skjeberg var det i 1800 et omfattende bekkesystem, mens det knapt fantes en eneste intakt bekk igjen i 1980.
Lista
Lista (kart) ligger ut mot havet i Farsund kommune i Vest-Agder. Området er rikt på våtmark og Lista våtmarkssystem, bestående av flere ulike reservater, er ett av Norges 23 Ramsarområder (våtmarksområder av internasjonal verdi).
Selv om det fortsatt er mye verdifull våtmark igjen på Lista, var våtmarksområdene betydelig større for 150 år siden. Ved studier av blant annet gamle kart har man kunnet dokumentere nedbyggingen og ødeleggelsen av våtmark på Lista fram til i dag (Tjørve 1994, 1996).
På midten av 1800-tallet var det ca. 12 km2 våtmark i de ytre, flate delene (Flat-Lista), tilsvarende ca. 1/4 av det totale arealet i dette området. Landskapet var et lappeteppe av dyrket mark, beite, lynghei, myr, sump, og større og mindre vannansamlinger. Det var flere grunne sjøer i området, blant annet Slevdalsvannet og Nesheimvannet.
Uttappingen og tørrleggingen av våtmarka på Lista har foregått i tre hovedetapper:
-Nydyrking og utgrøfting skjøt fart på midten av 1800-tallet, blant annet på grunn av nye landbruksmetoder og økt folketall. For å få nytt dyrkingsland startet man de første senkningene av innsjøer allerede på 1830-tallet. Uttappingen av innsjøene ble trappet opp i siste halvdel av århundret og foreløpig avsluttet i 1918, da flere store prosjekter ble fullført.
-Under 2. verdenskrig anla tyskerne en flyplass på Lista, og store våtmarksarealer ble fylt igjen eller tappet ut. Ytterligere områder gikk tapt da flyplassen ble utvidet etter krigen.
-Dreneringsarbeidene skjøt fart på ny fra 1970-tallet til begynnelsen av 1990-tallet. Store myr- og sumpområder ble i denne perioden omgjort til jordbruksland.
Resultatet av nedtapping, drenering og nydyrking på Lista er at arealet åpent vannspeil, sump og myr er sterkt redusert siden midten av 1800-tallet. Fire av sju større vann er helt eller nesten helt uttappet. Våtmarksområder utgjør i dag bare ca. 10 av arealet på Flat-Lista, mot 25 for 150 år siden. Store deler av de gjenværende våtmarksområdene er også langt tørrere enn tidligere, og de har derfor redusert verdi for blant annet våtmarksfugler. Det meste av tapet av våtmark har skjedd på 1900-tallet. Sterkest har reduksjonen vært for sump- og myrområder (fra ca. 14 før 1850 til under 4 i dag).
Uttapping og regulering har i flere av de gjenværende vannene ført til mindre gjennomstrømning av vann og mindre variasjon i vannstanden gjennom året. Dette har bidratt til eutrofiering og gjengroing av vannene. Store arealer som tidligere ble oversvømt deler av året er nå helt tørrlagt. Senket grunnvannstand og opphør av beite mange steder har ført til at myr- og sumpområder blir tørrere og er i ferd med å gro igjen med busker. Det meste av gjenværende våtmarksområder på Flat-Lista ligger i dag på området til den militære flyplassen på Lista.
Det ble gitt statsstøtte til arbeid med senkning og drenering fra 1884 og helt fram til 1980-tallet. Dette var en viktig forutsetning for gjennomføringen av flere av prosjektene. Arbeidet med å få vernet gjenværende verdifulle våtmarksområder på Lista har gått svært langsomt. Nesheimvannet og Nesheimsumpen, som nå er vernet som naturreservat, ble utsatt for senkning og drenering etter at området ble midlertidig vernet i 1980.
Lista er fortsatt et meget viktig område for fugl, særlig som rasteplass på trekket. Områdets verdi har imidlertid blitt kraftig redusert, særlig for hekkende våtmarksfugl. Sørlig myrsnipe (en underart klassifisert som Direkte truet i Norge) forsvant som hekkefugl på Lista på 1980-tallet som en følge av drenering og oppdyrking av hekkeområdene. Også flere andre arter har forsvunnet fra området eller har gått sterkt tilbake i antall.
Her finner du mer informasjon om utviklingen i noen våtmarksområder:
Olsen, K. S. 1996. Sørlig heilo, sørlig myrsnipe og brushane - arter som har forsvunnet fra Lista p.g.a. endringer i landskapet. Piplerka 26 (3): 153.
Røsten, E. 1986. Fuktområder i kulturlandskapet. En beskrivelse av utviklingen fra 1790 til 1986 i Rygge kommune. Fylkesmannen i Østfold, Miljøvernavd., Rapport 4 1986. 20 s.
Røsten, E. 1987. Fuktområder i kulturlandskapet, II. En analyse av utviklingen av jordbrukslandskapet fra 1800 til 1980 i Eidsberg, Rakkestad, Skjeberg og Idd. Fylkesmannen i Østfold, Miljøvernavd., Rapport 6 1987. 23 s. + vedlegg.
Tjørve, E. 1994. Listas våtmarker før og nå. Agder naturmuseum og botanisk hage, Årbok 1994 & 1995: 50-74.
Tjørve, E. 1996. Våtmark og landskap på Lista de siste 150 år. Piplerka 26 (3): 133-153.