Overgangssoner mellom forskjellige naturtyper (som f.eks. skog/myr og løvkratt/bekk) har som oftest flere dyre- og plantearter enn områdene rundt. Noen arter lever dessuten bare i slike områder.
Kantsoner ut mot våtmarksområder er fuktige og har derfor ofte ikke vært utsatt for (skog-)brann på svært lang tid. De fungerer derfor som «fristed» (refuger) for mange arter som kan spre seg fra kantsonene til områdene rundt etter en brann. I dag er skogbranner sjeldne, men hogstflater etter skogsdrift har en lignende virkning.
Kantvegetasjon langs myrer og vassdrag danner «korridorer» i landskapet som dyr, og til en viss grad også planter, kan spre seg langs og nå nye områder.
Mange arter som lever i vann er avhengig av at det er vegetasjon langs kanten av bekken eller tjernet.
Gjenstående vegetasjon langs myrer og annen våtmark gir et gunstig lokalklima for planter og dyr ute på myra ved at den skjermer for vinden.
Vegetasjon langs og i våtmarksområder bremser og suger opp vann og reduserer derfor faren for flom. Næringsstoffer og jord som følger med vannet blir bundet i og rundt plantenes røtter og hindrer at dette kommer ut i vassdraget og fører til overgjødsling (eutrofiering).
Det er derfor viktig at det settes igjen et belte med trær, busker og annen naturlig vegetasjon når man f.eks. hogger skogen ned mot ei myr, en bekk eller et tjern. Bredden på kantsonen bør være en trelengde (20 m) eller mer. På samme måte er det verdifullt om det spares vegetasjon rundt f.eks. dammer og grøfter i kulturlandskapet. Ny kantvegetasjon vil vokse opp om man slutter å pløye helt ned til vannkanten.
Her finner du mer informasjon om kantvegetasjon:
Aanderaa, R., Rolstad, J. & Søgnen, S. M. 1996. Biologisk mangfold i skog. Norges Skogeierforbund og Landbruksforlaget, Oslo. 112 s.
Sæterbø, E., Syvertsen, L. & Tesaker, E. 1998. Vassdragshåndboka. Håndbok i forbygningsteknikk og vassdragsmiljø. Tapir forlag, Trondheim. 409 s.