Klima og natur - Blodigle og andre igler

Blodigla har fått sitt navn fordi den lever av å suge blod fra blant annet mennesker og andre pattedyr. Den ble helt fram til 1950-tallet brukt i behandlingen av syke mennesker og ble også kalt legeigle. Årelating, der pasientene ble tappet for blod ved hjelp av blodigler, ble ansett som en kur for en rekke sykdommer. Man mente at iglene sugde ut det syke blodet fra pasientene.

De siste årene er blodiglene tatt i bruk i legevitenskapen på nytt. De brukes blant annet for å bedre blodsirkulasjonen i fingre som er sydd på etter å ha blitt kuttet av i ulykker. Legemiddelprodusenter har også vist interesse for stoffene i blodiglas spytt.

I tidligere tider ble det importert blodigler fra andre land sør- og østover i Europa, og noen av disse ble satt ut i dammer og tjern i Norge. Blodiglene finnes fortsatt på en del steder i Sør-Norge (den er foreløpig funnet på drøye 30 forskjellige steder). Det er usikkert om blodiglene fantes opprinnelig i Norge eller om iglene vi har i dag er etterkommere etter dyr som ble importert fra utlandet.

Blodigla har langstrakt, leddet kropp med en sugekopp i hver ende. Den biter et lite hull i skinnet på verten og kan suge i seg opptil fem ganger sin egen vekt i blod. Til gjengjeld kan den klare seg i inntil to år før den må spise neste gang. Den blir inntil 15-20 cm lang og kan bli nærmere 30 år gammel.

Det er registrert 14-15 arter av ferskvannsigler i Norge. Blant de vanligere artene er hundeigle og hesteigle. De blir henholdsvis 5 og 10-15 cm lange og lever av mark, insektlarver og andre små ferskvannsdyr. Blodigla er den eneste arten som kan suge blod fra mennesker, men flere av de andre artene kan suge blod fra fisker, amfibier og fugler. Blodigla skiller seg fra den jamnstore hesteigla ved at den har røde lengdestriper på ryggsiden. Iglene er hermafroditter, d.v.s. at de er tokjønnede (et individ er både hann og hunn).

Vi vet lite om utbredelse og status for denne dyregruppa, og sju av artene (deriblant blodigla) er klassifisert som Sjeldne på den norske rødlista.

Flere av igleartene trues av de samme faktorene som mange andre våtmarksarter: gjenfylling og drenering av dammer og annen våtmark, og forurensning.


Her finner du mer informasjon om blodigle og andre igler:

Direktoratet for naturforvaltning 1999. Nasjonal rødliste for truete arter i Norge 1998. DN-rapport 1999-3. 162 s.

Dolmen, D. 1996. Hirudinea - Igler. S. 80-82 i Aagaard, K. & Dolmen, D. (red.): Limnofauna Norvegica. Katalog over norsk ferskvannsfauna. Tapir Forlag, Trondheim.

Dolmen, D., Økland, K. A., Økland, J., Syvertsen, K. & Rabben, J. 1994. Blodiglas utbredelse og levevis i Norge. Fauna 47 (3): 214-229.

Økland, J. & Økland, K. A. 1992. Dyreliv i vann og vassdrag. Cappelen, Oslo.