Artsmangfoldet
På grunn av det lange tidsperspektivet er eik og eikeskoger det mest artsrike miljø vi har her i landet. Alder er viktig. Jo eldre, desto flere arter. Trær under 200 år er i denne sammenheng artsfattig ungskog. Det er altså et faktum at eikeskoger som er hogstmodne (dvs. forstlig sett "gamle") bare er i sin spede ungdom, da eika har et usedvanlig langt livsløp der strukturene som er viktigst for biomangfold først utvikles etter flere 100 år. Videre er skjøtta bestand (dvs. forstlig pene og ryddige eikeskoger) generelt langt mindre interessant enn uskjøtta bestand, da det er fraværet av menneskelige inngrep og "urskogselementer" som er den aller viktigste forutsetningen for biologisk rike eikeskoger (unntaket er eikehageskoger med svært lang kontinuitet i beitedyr – slike steder er en viss form for menneskelig bruk gunstig).
Trolig er ingen andre treslag substrat og livsmiljø for så mange arter som eika. Et stort mangfold av arter er knytta til mer eller mindre døde, stående eiker og særlig er levende og døende eiker et viktig substrat. Det antas at minst 1500 arter er knyttet til eika i Sverige (400 - 500 lav-, mose- og sopparter og 800 - 900 insektarter), og også norske undersøkelser peker på det høye antallet arter som er helt avhengig av gammel eikeskog (f.eks. studier i Skultrevassåsen i Drangedal) – jo eldre, dess høyere artsmangfold.
Det er mange arter som lever på eik, og under nevnes bare noen eksempler:
169 sommerfuglarter lever på eik, og ca halvparten av dem lever kun på eik.
Blant billene er mangfoldet enda større. Hele 550 arter. Det interessante her er at hele 520 av dem er knyttet til døde eiketrær. Det vil si et levested det tar noen hundrede år å produsere.
I følge Bengt Enstrøm finnes det i Sverige 91 rødlistede biller i hule trær. 75 av dem er knyttet til eik. 33 av artene er predatorer, 20 av artene er bundet til veden, 19 av artene er soppspisere, 15 av artene er saprofage / nedbrytere, 11 av artene er knyttet til maur som lever på eik og 3 av artene er mikrofager.
I lavherbariet på Tøyen er det registrert 281 lavarter funnet på eik.
Det er talt nesten 70 lavarter på ett eneste eiketre.
Alle delene på et eiketre har sine spesielle arter.
Her er bare en liten opplisting av nisjer på eik og noen av artene som lever der:
Røttene: Mykorrhiza sopper, Eikehjort, larvene utvikles i døde røtter, ca 5 års utviklingstid, Lus, som suger på røttene på samme måte som bladlus
Stammebasis / rotknoller: Vepselik sommerfugl Synanthedon vespiformis, Oksetungesopp
Rødmuld i hule eiker - dette er et helt økosystem med alle nisjer av fra sopper, "beitedyr", rovdyr parasitter, nedbrytere og mye mer. Eremitt Osmoderma eremita (stor bille), Smellere, Mosskorpioner, Blomsterfluer, Maur og biller
Barken: Skorpelav, Knappenålslaver - Forskjell mellom soleksponerte solitære trær og skogstrær
Gjødsling fra jordbruk, Biller, deriblant blomsterbukk, midd og edderkopper
Veden: Sopp, Biller, solitære veps
Kambiet: Barkbiller, Trebukker, Praktbille
Greinene: Greinkjuke, Trebukker
Kronen: Sommerfugler, Galleveps 24 arter
Et lite historisk tilbakeblikk
Takket være historisk stor etterspørsel etter eiketømmer, ble Sørlandsskogene "støvsugd" for grove eikestammer. Langs kysten i Aust-Agder i Arendalsområdet, var f.eks. all grov eik hogd ut allerede på 1500-tallet, og tømmerkilder fjernere fra utskipingshavnene ble dermed åpnet for kommersiell hogst. Utover på 1600-tallet foregikk store tømmerdrifter til eksport også i innlandskommunene i Agder og Telemark. I Drangedal beskrives det at "Det stod temmelig sikkert urskog over heile bygda til bort i mot 1600, men situasjonen bare 100 år etter viser at skogene var hardt uthogde". Selvfølgelig må "hardt uthogd" tas med en klype salt, da det var grove minstemål for tømmer på den tida. Driftene på 1500-1700-tallet tæret nok hardt på de grove eikene som sto i Agder- og Telemarksregionen, noe som bl.a. resulterte i at Kongen satte strenge restriksjoner på hogst av eik allerede i 1554. I tillegg til bruk som materiale til skip, hvor eika var særlig ettertraktet bl.a. som masteemne, foregikk samtidig storstilt hogst av all skog til kullbrenning ved jernverkene. Behovet for kull var nærmest umettelig. Sirkumferensen rundt jernverkene ble utvidet ettersom skogen ble tømt for virke, og nådde etterhvert milevis utover, til selv de mest avsides bygder. Fellingen av restområder med grov eikeskoger har også fortsatt i vårt århundre: I den mest intense perioden av skifte fra løv- og blandingsskoger til granplantinger i boreonemoral sone (på 70-tallet), ble hundrevis av kjempeeiker i Vestfold og Telemark hogd og etterlatt i skogen, et inngrep vi har inntrykk av at mange skogeiere i dag ser tilbake på med en viss angrer. På en del steder ble holt av kjempeeiker gitt bort på rot, til vedhoggere. Denne praksisen var kanskje vanligst rundt krigen, men har fortsatt i beskjedent omfang helt til i dag.
De kraftige uthogstene, særlig på Sørlandet, og det lange tidsrommet som skal til for å gjenskape en virkelig gammel ("økologisk gammel") eikeskog, er en ramme som må ligge til grunn når en skal utforme framtidas nettverk av vernede eikeskoger og som samtidig bør ligge i bakhodet når en nå skal gjennomføre en forholdsvis omfattende eikehogst.