De mørke røykstuene der ofte det eneste lyset kom fra ei brennende tyristikke, gjorde lyden viktigere enn synsinntrykket. Muntlige tradisjoner og fortellinger var viktige for dette finske folket i grensetraktene mellom Norge og Sverige.
Humor ble en viktig overlevelsesfaktor og det var lenge en tradisjon med Jugarstevne på Purala der det ble konkurrert mellom fortellere fra Svensk og Norsk side av grensen. Denne tradisjonen tar vi gjerne opp igjen på Finnskogen Turist & Villmarksenter til våre kursgjester eller bussgrupper, som ofte blir med. Her er noen smakebiter fra oss:
På Svullrya hadde noen slarvkjærringer samlet seg utenfor Handelslaget. Det store tema var en kar som visstnok drev med utenomekteskapelige virksomheter. Dette syntes kjærringene var for gælent, at han skulle drive på slikt. De syntes så synd på kjærringa hans og mens de sto slik og pratet, så de synder´n komme kjørende med tømmerbilen sin. Den ene kjærringa, oppøst som hun var, skulle snakke ham til rette. Hun sprang ut i veien og strakk ut armen. Tømmerbilen bremset med kjettinger så isen sprutet. Han rullet ned ruta og spurte hva hun ville. Kjærringa ropte: ” driver du med andre kvinnfolk?” ”Ja, sa han, men nå har jeg ikke tid!”
En ungkar fra et torp på Finnskogen skulle reise for første gang til syden. Han spiste og drakk godt på flyet. Da han kom på hotellet viste det seg at han skulle dele rom med en svenske. Men da finnskogingen la seg i dobbeltsenga kjente han at det begynte å romle i magen. Han lå og kjente trykket bli større og større, helt til han måtte gi slipp med et brak. Dette var jo litt pinlig, men etter å ha tenkt seg litt om, sa han ” en – null.” Svensken var ikke snauere at han også slapp en fis. ” Ett – ett,” sa han. Finnskogingen hadde mye på lager, og svarte øyeblikkelig ”to – en”. Svensken slo til med ”två – två.” Men så kjente finnskogingen at utslippet ikke var tørt og da sa han ” tre – to og sidebytte.”
Ofte har vi unge forelskede par som overnatter i hyttene våre. En gang var det et par på bryllupsreise som var skikkelig uheldig med været. Første morgenen sto brudgommen opp og rullet opp rullegardina, konstaterte at det regnet, dro ned gardina og gikk tilbake til bruden i senga. Neste morgen likeens. Rullet opp gardina, så at det regnet, ned med gardina og mer sengekos. Tredje morgenen det samme. Opp med gardina, så at det regnet og tilbake til bruden. Men fjerde morgenen gikk det galt. Da fulgte han med rullegardina opp.
Det var mange fra Finnskogen som tok seg arbeid i Oslo på 50-tallet. En kar fikk en dag en telefon fra bror sin som bodde att på Finnskogen med den gamle faren. ” Nå lyt du kommå hematt, før´n far er dårlig. Ja, je trur bent ut at det går på slutten, med´n,” sa broren. Ja, så han reiste oppover og fikk seg skyss til Svullrya og videre nordover til han kom hematt til torpet.
Der var det mørkt og kaldt og mye snø, men broren tok i mot han. De gikk opp på loftet til faren, som lå blek og stille i senga innmed loftsvinduet. Det var bare så vidt det pep i bringen på´n. De gikk bort til faren, og han hilste, sønnen som kom fra Oslo. Han spurte hvordan det sto til, men fikk ikke noe svar. De tenkte litt på dette og syntes det så dårlig ut for gamlingen, men så fant de på at de skulle spørre han om det var noe han ønsket seg. For de tenkte kanskje at det skulle live ham opp litt. ” Er det noe du ønskje deg, far?” spurte de. Ikke noe svar. De spurte igjen. Da gløttet faren litt på øynene og innimellom pipinga, kunne de høre et svakt ”Da vil je sjå en bulldozer.” ” Ja, men far” sa de. ”En bulldozer klare vi itte å få tak i nå. Det er da vinter, og bulldozere er det itte oppi her. Er det itte nåa ænne du ønskje deg da, far?” Faren lå lenge og tenkte. Til slutt kom det: ” da vil je sjå et nakji kvinnfolk.”
Da gikk brødrene ned. Det var ikke mange kvinnfolk slik innpå skogen, men de visste om ei som het Velt-Berit som bodde to og ei halv mil unna. Hun het ikke Velt-Berit fordi hun var liten, for hun veide 140 kilo, men hun het opp igjen etter mor si som hadde hett det samme. De fant ut at de fikk dra dit og legge fram ærendet sitt, så de salte på gampen og dro av sted i sleden. De kom fra og la fram ærendet sitt til a Velt-Berit. Men hun sa at det var aldri noen kar som hadde sett henne naken, og det skulle ingen sjå heller. Men de drev på og maste og til slutt sa hun at det var greit. Det hadde aldri vært noe tull med faren deres, og hvis det var det siste ønske til en kar som lå for døden, så fikk det gå. Velt-Berit tok plass i sleden og da var det så tungt for gampen at de måtte gå etter sjøl.
Omsider kom de fram til torpet. De fikk fyrt opp i stua, så a Velt-Berit fikk kledd av seg. De gikk bak henne opp loftstrappa og støttet litt på, for det slang litt her og der på a Velt-Berit. Omsider sto de foran senga til gamlingen. Lyset fra den bleke månen gjorde det slitne ansiktet til gamlingen hvitt, og de kunne knapt høre pusten hans. De var nesten redd de var kommet for sent. ”Far, sjå å vi har med åt deg,” sa brødrene. De måtte gjenta mange ganger, før de så at det leet seg litt i den ene øyekverven. Det ene øyelokket gikk opp, så det andre og faren stirret på av Velt-Berit. Så rullet en stor tåre langsomt nedover det skrukkete kinnet og så sa han: ” Å, guta mine! Så fekk je sjå en bulldoser læll.”
Så var det den om de to brødrene fra Solør som brukte å reise til Oslo for å selge poteter. De kjørte innover med traktor og henger og gikk og ringte på hver sin side av gaten, i de litt bedre strøk. Den ene broren, som var litt stam, ringte på ei dør og ut kom ei sexy blondine i gjennomsiktig neglisje. ”S-s-s skar det v-vara p-p-pottisser?” sa solungen. ” Hvor meget koster de for kiloet, da?” mjauet damen. ” Å-å-åtte k-k-kroner, ” skulle han ha. Tilfeldigvis falt stroppen av nattkjolen, slik at ene brystet ble bart. ”Hvor meget blir det for kiloet, nu da,” sa damen. ” N-n-n-nå blir det bære f-f-fem,” sa solungen. Damen tok da av den andre stroppen, slik at også det andre brystet ble synlig. ” Hva blir det nu, da” sa hun. ” T-t-t-tre k-k-k-roner, nå,“ sa han. ” Ja, men hvis De nu får bli med inn og får en hyrdestund, hva blir det for kiloet, da?” sa damen. ” D-d-d-da må je spørra bror, min, for i forrige uke hyrda je bort et helt lass.”