Brunrotte Rattus norvegicus. Opprinnelig fantes brunrotta bare i Øst-Asia, men har spredd seg til hele verden via skipstransport og finnes i dag overalt hvor det er mennesker. Brunrotta kom til Norge rundt 1750 og er spredd over hele landet. Den er smittespreder av sykdommer og skadegjører på mat. I Norge er svartrotten som også opprinnelig kom fra Asia, utryddet av brunrotte som er både mer tilpasningsdyktig og mer aggressiv.
Furunculose skyldes bakterien Aeromonas salmonicida salmonicida som forårsaker laksedød. Den ble for alvor innført til Norge på 1980-tallet som bisitter på smolt fra Skottland og spredde seg raskt. Sykdommen er alvorlig for alle laksearter, men bakterien kan også overleve hos flere andre arter i ferskvann og saltvann. Furuncolose kan ha stor innflytelse på villaksbestander. Særlig for små laksepopulasjoner kan slike bakterieangrep få betydelige negative virkninger.
Hagelupin Lupinus polyphyllus og de andre store lupinartene som forviller seg rundt i Europa kommer fra Nord-Amerika. Hagelupinen blir sådd ut i veikanter og sprer seg til dels aktivt selv langs veikanter og inn i mange andre typer åpen grasmark. Lupinbestandene er svært tette og inneholder få andre arter. At de, som erteplantene, også fører til nitrogengjødsling av jorden, er noe de gamle engplantene tåler dårlig. Dette er svært alvorlig i og med at veikanter i dag er blitt viktige leveområder for floraen som før fantes på slåtteenger og ugjødslete beitemarker.
Iberiaskogsnegl Arion lusitanicus har sin naturlige utbredelse på den Iberiske halvøy og i sørlige Frankrike men finnes i dag i hele Skandinavia. Den ble oppdaget i Norge i 1988 og har siden spredd seg alarmerende raskt gjennom transport av jord, kompost og plantemateriale samt det faktum at hvert individ kan produsere ca 400 avkom på en sommer. Iberiaskog-sneglen er heller ikke et så attraktivt bytte som de andre skogsneglene, men for grevling og piggsvin går den ned. Arten utkonkurrerer den vanlige norske skogsneglen (A. ater) og kan gjøre stor skade på vegetasjon og matvekster.
Japansk drivtang Sargassum muticum ble første gang funnet i Norge i 1988. Arten kom til Europa i forbindelse med at stillehavsøsters ble importert for oppdrett. Fra strendene langs den engelske kanal har den spredd seg både sørover og nordover. Japansk drivtang i Norge kan bli opptil to meter lang og fører til gjengroing av bukter og havner.
Kanadagås Branta canadensis, opprinnelig fra Nord-Amerika, ble bevisst utsatt som jakt- og prydfugl fra 1960-tallet og er i dag spredd over hele landet. Enkelte steder opptrer den i store flokker og forårsaker beiteskader. Kanadagåsa kan også fortrenge andre arter.
Kanin Oryctolagus cuniculus. Villkaninen er naturlig utbredt i Sør- og Mellom-Europa. På slutten av 1800-tallet ble den satt ut på tre forskjellige steder i Norge. I dag er det livskraftige bestander av villkanin på Edøy på Nord-Møre og på øya Fedje i Hordaland. Gjennom årenes løp er også en rekke tamkaniner dessuten rømt eller sluppet fri nær tettbebygde strøk og særlig på øyer som mangler kaninens naturlige fiender. Effekten blir ofte en tett kaninbestand som fører til stor errosjon pga kaninenes beiteteknikk og tunellgraving. Særlig på holmer i ytre kyststrøk med et skrint jordsmonn er dette et stort problem.
Kjempebjørnekjeks Heracleum mantegazzianum kommer opprinnelig fra Kaukasus. På 1800-tallet ble den innført til Europa som park- og hageplante. De siste 30 – 50 årene har den i økende grad spredd seg til vei- og jernbanekanter, bekkefar og en del andre biotoper. Ikke bare truer den naturlig vegetasjon ved sin svært dominerende vekst, men den er også en helserisiko for folk som kommer i kontakt med den. Planten inneholder en etsende gift som bare ved hudkontakt har ført til sykehusinnleggelse for barn som har lekt med den. Les mer dokumentasjon her:
Bekjempelse av kjempebjørnkjeks i Oslo (Friluftsetaten)
Kjempebjørnekjeks - et helse- og miljøproblem (Ski kommune)
Krepsdyret Mysis relicta har sin naturlige utbredelse under marin grense på Østlandet og Jæren. På slutten av 1960-tallet begynte man å sette den ut som næringsdyr for fisk for å motvirke negative effekter av vassdragsregulering. Dette førte til en nedgang i lokale dyreplanktonarter og røyebestander samt en økning av laksebestander.
Krepsepesten skyldes en parasittisk sopp (Aphanomyces astaci) med opprinnelse i Nord-Amerika. Soppen lever på den amerikanske signalkrepsen Pasifastacus leniusculus som i sin tur har utviklet resistens mot parasitten. Krepespesten ble uforvarende innført til Italia rundt 1860 antagelig med et parti amerikansk kreps, og har siden spredd seg til hele Europa. Europeisk kreps er ikke motstandsdyktige mot krepsepest. I Norge ble første vassdrag infisert av krepsepest på begynnelsen av 1970-tallet. Sykdommen kom fra utbrudd i Sverige enten gjennom spredning oppstrøms i krepseførende grensevassdrag eller ved at syk kreps eller infisert fangstutstyr ble brakt inn i landet av turister/fiskere.
Kongekrabbe Paralithodes camtschatica. På 1960-tallet satte russerne denne krabbearten som naturlig hører hjemme i Stillehavet, ut langs kysten av Murmansk. Formålet var å etablere en ny fiskeressurs i Barentshavregionen. I dag teller bestanden flere millioner dyr og har en utbredelse langs norskekysten ned til Vesterålen i Lofoten. Kongekrabben konkurrerer i matveien med lokale krabbe- og fiskearter, mens effektene på diversiteten av bunndyr er uklar. For fiskerne er de et problem i det de setter seg fast i nett og spiser opp agn.
Lakseparasitten Gyrodactylus salaris hører opprinnelig hjemme i den baltiske region der atlanterhavslaksen har utviklet motstand mot parasitten. Til Norge kom den på 1970-tallet, antagelig med import av lakseegg eller yngel fra infiserte lokaliteter Sverige. I dag er Gyrodactylus en av de største truslene mot villaksen i norske vassdrag. Lakseparasitten lever utvendig på laksen, hovedsaklig på yngelen, og gir sårskadar som gjør at bakterier og sopp lett slipper til. Dette fører til gradvis utmattelse og død. I tillegg til å være et problem i seg selv, kan parasitten føre med seg smittestoffer, som furunkulosebakterier. Frem til 1998 vart 40 vassdrag smittet av lakseparasitten.
Mink Mustela vison ble innført fra Nord-Amerika for pelsdyroppdrett første gang i 1927, og rømte dyr hadde allerede etablert seg i det fri rundt 1930. Minken er i dag utbredt i hele landet, med unntak av noen få øyer langs kysten. Den har antagelig størst negativ effekt på kolonihekkende sjøfugl og fiskeoppdrettsanlegg samt amfibier. Tilbakegangen av oter og ilder har den også fått skylden for, men dette er heller usikkert.
Oppdrettlaks Årlig rømmer rundt 500.000 oppdrettslaks fra norske anlegg. Det tilsvarer over det dobbelte av hva som finnes av gytende villaks Salmo salar i norske elver. I det fri tyder mye på at yngel av oppdrettslaks og innblandet oppdrettslaks vokser raskere og er mer aggressive og slik har et konkurransefortrinn overfor villaksen i forhold til mat og teritorie. Selv om oppdrettlaks har lavere gytesuksess, er de derfor en trussel mot villalksen. Ved å ha andre egenskaper, en annen sammensetning av genetisk materiale og mindre genetisk variasjon, kan oppdrettlaksen også ha vidtrekkende genetiske effekter på ville laksebestander.
Piggsvin Erinaceus europaeus. Arten har eksistert i Norge i hvert fall siden yngre steinalder for 7000-8000 år siden. På begynnelsen av 1900-tallet hadde piggsvin igjen fått en vid utbredelse i sine opprinnelige områder. Senere er den blitt innført til Trøndelag, Sunnfjord, Stord, Stavanger og Farsund. På enkelte øyer i nord der piggsvinet ikke har naturlige fiender, er den blitt et problem for fuglelivet. På Vega i Nordland er det gjort forsøk med utsetting. Bestanden har nærmest eksplodert og dyrene tar egg og fugleunger. På en annen øy i nærheten har bakkerugerne forsvunnet som en følge av piggsvin.
Platanlønn Acer pseudoplatanus ble innført hit fra Mellom-Europa, opprinnelig som parktre på 1600-1700 tallet, og har senere forvillet seg kraftig. Den lar seg vanskelig utrydde der den først er etablert, og setter frø alt 10 år gammel i motsetning til etter 20-30 år i sitt naturlige utbredelsesområde. Spesielt på Vestlandet og nordpå er den stedvis blitt ett av de aller vanligste treslagene og har forandret de opprinnelige bjørke-, ore- og edelløvskogene til det ugjenkjennelige.
Rødhyll Sambucus racemosa er i stor grad forvillet fra hager og parker. Den har vært i landet i en del hundre år, men utbredelsen skyter fart ettersom åpne områder får gro igjen.
Sitkagran Picea sitchensis hører opprinnelig til i Nord-Amerika. Den ble innført til Norge for treplanting på vestlandet rundt forrige århundreskifte og har vært plantet ut frem til i dag. I dag utgjør sitkagranen 1/5 av det tilplantede arealet i Norge. Arten har spredd seg over store områder og danner et tett, lysskyggende treskikt. Dette fører til at floraen utarmes og artssammensetningen forandres dramatisk.
Slirekne – Kjempeslirekne Fallopia sachaliensis kommer fra Øst-Asias stillehavskyst. Den er en kjempestor (gjerne opptil 3 m høy) halvbusk eller kjempestaude med stengler som kan minne om bambus og store, breie blader. Den setter hos oss ikke modne frukter, men spres svært lett ved rot- og stengelfragmenter, og etableres i stor skala ut fra hager og vegkanter. Selv om den på denne måten har et visst handikap i forhold til frøformerte arter (tross alt er spredning av stengelbiter vanskelig over lange avstander), er arten i sterk spredning. Forflytning av jordmasser med plantefragmenter eller spredning av stengelfragmenter i forbindelse med kantklipping er alt som skal til. Parkslirekne opptrer i store forekomster som skygger ut all annen vegetasjon. Parkslirekne Fallopia japonica har samme egenskaper men er ikke fullt så stor og grovvokst.
Takfaks Bromus tectorum. I det rette klimaet øker dette gresset sannsynligheten for brann ved å bli fullstendig knusktørr og lettantennelig etter vekstsesongen. Når det først brenner, stopper ikke brannen der takfaksen slutter, men fortsetter inn i nærliggende vegetasjon. Dermed har takfaks klarert nytt land for egne frø. Dette skaper en ond sirkel ved at takfaks øker brannfrekvensen, mens økt brannfrekvens fremmer takfaks. Dette har vært tilfelle i det vestlige USA, men ikke i Europa der takfaks kommer fra. Det er ikke mer enn drøye 100 år siden graset kom til USA, men på denne tiden har det rukket å bre seg til mer enn 400 000 km2. For tiden sprer det seg videre med en fart av drøye 15 km2 om dagen. I de områdene takfaks brer seg er brannfrekvensen økt fra 60 – 100 års intervaller til 3-5 års intervaller. Så kort tid mellom brannene fører til en stor reduksjon i den opprinnelige floraen. I neste instans har dette også ført til omfattende reduksjoner i den opprinnelige faunaen.
Ørekyt Phoxinus phoxinus forekom naturlig i lavere strøk av Østlandet og deler av Troms og Finnmark. Siden århundreskiftet er den blitt spredd, hovedsakelig gjennom bruk som agnfisk ved sportsfiske, men også som fôrfisk for ørret og i Østfold til biologisk bekjempelse av tunflua. I dag finnes ørekyten i alle fylker. Den største spredningen har skjedd i Østlandsområdet opp til Hardangervidda. I mange innsjøer har ørretbestanden blitt kraftig redusert etter at ørekyt kom. Ørekyt spiser mye marflo og har fortrengt ørreten fra sine egne beiteområder.
Østerspest Crepidula fornicata er en snegleart som opprinnelig hører hjemme på Nord-Amerikas østkyst der den ofte finnes på den amerikanske østersen. Den ble første gang observert i Norge i 1958, og er antagelig kommet med østersimport. I dag finnes den langs kysten fra Oslofjorden til Hordaland. Østerspesten konkurrerer om mat og plass med andre filtrerende arter (skalldyr) og utkonkurrerer dem.