Niøyer (kjeveløse fisker): havniøye, elveniøye, bekkeniøye og arktisk niøye.
Ålefisker: ål.
Sildefisker: maisild og stamsild.
Laksefisker: laks, ørret (aure, sjøørret), røye (sjørøye), bekkerøye, kanadarøye, regnbueørret, pukkellaks, sik, lagesild, harr, krøkle og gjedde.
Karpefisker: mort, gullbust, stam, vederbuk, ørekyt, sørv, asp, regnlaue, suter, laue, karuss, gullfisk, brasme, flire, karpe og sandkryper.
Maller: dvergmalle.
Torskefisker: lake.
Stiklingfisker: nipigget stingsild og trepigget stingsild.
Ulkefisker: hvitfinnet ferskvannsulke (også kalt hvitfinnet steinulke), steinsmett og hornulke.
Piggfinnefisker: abbor, hork og gjørs.
Flyndrefisker: skrubbe.
Ni av artene gyter i ferskvann og lever ellers store deler av livet i saltvann (anadrome arter). Dette gjelder for eksempel laks, (sjø)ørret og (sjø)røye. Leveviset til ålen er motsatt: den gyter i saltvann (i Sargassohavet), men oppholder seg store deler av livet i ferskvann (den er katadrom). Skrubba holder seg for det meste i saltvann, men særlig yngre individer kan gå inn i områder med brakkvann (blanding av ferskvann og saltvann) og rent ferskvann. De fleste andre artene lever hele livet i ferskvann.
Mange av ferskvannsfiskene lever først og fremst i større elver eller i innsjøer med dypt vann. Blant de artene som er typiske for våtmarksområder (bl.a. dammer, tjern og grunne elvedeltaer), er karuss og abbor, selv om også disse artene finnes ute i større innsjøer.
Fisk har generelt en meget variert diett, avhengig av hva som er tilgjengelig på levestedet. Plantekost utgjør en viktig del av næringen for flere karpefisker, blant annet mort og karuss. Dyreplankton som lever fritt i vannet, særlig små krepsdyr, er viktig for røye, krøkle, laue og flere andre arter. Brasme, vederbuk og harr er blant de artene som spiser mye bunndyr, som muslinger, snegler, krepsdyr og insektlarver. Gjedde og gjørs er utpregede rovfisker som lever av annen fisk, men også større individer av en rekke andre arter kan ta fisk.
Ved at de utnytter et så vidt spekter av næring er fisk en viktig del av økosystemet i ferskvann. De utgjør i en del tilfeller det siste leddet i næringskjeden, men i mange områder blir fisk spist av fugler som fiskeørn og lommer, samt oter (og mennesker). Til toppen av sida
Forsuring som følge av langtransportert sur nedbør er den største trusselen mot de fleste norske fiskebestander i dag. Dette problemet er særlig stort på Sørlandet og på deler av Vest- og Østlandet. Her har flere tusen lokale bestander av blant annet ørret, røye og abbor enten dødd ut eller de er i sterk tilbakegang.
Utsetting av fisk i tidligere tider har ført til at nye arter har kommet til landet, men også at arter som forekommer naturlig i landet har blitt spredt til nye områder. Dette gjelder særlig arter som har blitt sett på som verdifull matfisk, bant annet ørret, røye og sik. Utbredelsen til disse artene i Norge i dag er sterkt preget av tidligere utsettinger. Det er i dag ikke tillatt å sette ut fisk uten tillatelse fra forvaltningsmyndighetene. Dette blant annet fordi introduksjon av nye arter kan utgjøre en trussel mot de naturlig hjemmehørende artene av fisk og andre dyr og planter.
Et eksempel på dette er spredningen av den lille karpefisken ørekyt som i stor grad skyldes at den bringes til nye områder som agnfisk. Spredning av ørekyt til nye områder utgjør en trussel mot andre fiskearter, særlig ørret, da de konkurrerer om den samme maten. Ørekyt kan også spise opp yngelen til andre arter fisk. Mange fiskearter spiser salamandere, særlig larver. Utsetting av fisk i tidligere fiskeløse dammer og tjern vil ofte føre til at salamandrene forsvinner. Dette har bidratt til at de to salamanderartene har gått sterkt tilbake. Til toppen av sida
Tre arter ferskvannsfisk er listet på rødlista over truete arter i Norge: asp, hornulke og hvitfinnet ferskvannsulke. De har fått statusen Sjelden. Alle de tre artene har en meget begrenset utbredelse i landet. Hornulka er for eksempel en dypvannsart som bare er funnet i Mjøsa (første gang i 1978).
Fisken i mange vassdrag har vært isolert fra artsfrender i nabovassdragene i lang tid. Mange fiskebestander har derfor utviklet en særegen genetisk struktur (arvestoff) som gjør dem forskjellige fra andre bestander av samme art. Dette gjør lokale bestander ekstra godt tilpasset til det miljøet de har utviklet seg i. Slike variasjoner mellom bestander er en viktig del av biomangfoldet som det er viktig å ta vare på.
Her finner du mer informasjon om ferskvannsfisk:
Hertzberg, K. & Taugbøl, T. 1997. Revisjon av norsk rødliste for ferskvannsfisk. ØF-rapport 31. Østlandsforskning. 54 s.
Hesthagen, T. & Sandlund, O. T. 1996. Osteichthyes & Agnatha - Beinfisk og kjeveløse fisk. S. 282-292 i Aagaard, K. & Dolmen, D. (red.): Limnofauna Norvegica. Katalog over norsk ferskvannsfauna. Tapir forlag, Trondheim.
Jonsson, B. & Semb-Johansson, A. (red.). 1992. Norges dyr. Fiskene 1. J. W. Cappelens forlag, Oslo. 199 s.
Pethon, P. & Nyström, B. O. 1998. Aschehougs store fiskebok. Alle norske fisker i farger. Aschehoug, Oslo. 447 s.
Simonsen, J. H. & Matzow, D. 2000. Regnlaue Leucaspius delineatus - ny fiskeart i Norge. Fauna 53(3): 151-153.