En kennel eller et kennelmiljø er ofte beskrevet som et miljø hvor hundene står i hundegård eller bur for det meste av tiden. Oppdrettere som har slike miljøer, har kanskje stor interesse av avl, men har kanskje ikke mulighet til å sosialisere valpene tilstrekkelig.
Det miljøet som hunden er oppvokst i vil påvirke utviklingen av valpens atferd senere i livet. Erfaringene tidlig i livet påvirker sosialiseringen, kapasiteten hunden har til å benytte seg av sansene, følelsesregulering og sosiale forhold mellom individer (Dehasse, 1994).
Sosialisering hos hunder
Utviklingen av atferd hos hunder kan deles inn i 4 ulike stadier. Prenatale perioden, neonatale perioden, overgangsperioden og sosialiseringsperioden (Serpell, 1995).
Utviklingen av atferden starter i mors liv, her er valpene sensitive for prenatalt stress. I en artikkel fra 1998, konkluderer Bjarne Braastad med at, avkom fra individer som har blitt stresset under drektigheten (prenatalt Stress), kan ha fått deres evne til å takle stress påvirket. Atferden til avkommene vil også bli påvirket i aversive eller inkluderende situasjoner.
Slike individer har en større tilbøyelighet til å utvikle fryktreaksjoner, abnorme sosial atferd og aggresjoner (Braastad, 1998).
Den neonatale perioden dekker perioden fra fødsel fram til valpene åpner øynene ved omtrent 13 dagers alder. Den nyfødte valpen orienterer seg mot kontakt, mors jur og lukten av melk. Valpen kan ikke se eller høre og er absolutt avhengig av tispa. I denne perioden kan valpene registrere noen miljømessige stimuli slik som berøring og lukt. Valper som har blitt håndtert i løpet av sine første 5 uker av livet viser seg å være mere selvsikker, utforsker omgivelsene bedre og er mer sosial dominant når de blir testet senere sammenliknet med en ustimulert kontrollgruppe (Serpell, 1995).
Sosialiseringsperioden
De øvre og nedre grensene for sosialiseringsperioden har blitt bestemt i laboratorieforsøk, hvor valpenes sosiale kontakt har blitt manipulert ved ulik tidspunkt og i ulike perioder (Serpell, 1995).
Valpens sosialiseringsperiode er mellom 3±½ uke og 12±2 uke (Dehasse, 1994). I denne perioden er det viktig å eksponere valpen for de typer stimuli som den kan oppleve senere i livet.
En nyfødt valp vet ikke at den er den valp. Dette er noe den må lære gjennom artsidentifisering. Valpen vil bli i stand til å kjenne igjen sine foreldre og utvikle preferanse for å være sosial med denne arten samt å rette sin seksual atferd mot andre hunder (Dehasse, 1994).
Artsidentifisering læres i en sensitiv fase og er avhengig av lekeslossing mellom valpene (eller valp og tispe). Dette starter ved omkring 3± ½ uke og slutter mellom 11 og 17 ukers alder når valpene mister evnen til å leke med ukjente valper og blir mere seriøs i leken. I løpet av lekeslossingen lærer også valpene bitehemming (Dehasse 1994). Om valpen ikke har denne muligheten kan den blir for røff når den leker med mennesker senere i livet, og kan kanskje forårsake skalder eller smerter hos oss.
Sosialisering lar seg ikke generalisere (Dehasse, 1994). En valp som skal sosialiseres på ulike dyr (inkludert mennesker), bør møte ulike typer av disse dyrene, slik som ulike kjønn, størrelser, farger m.m. den bør også sosialiseres i ulike miljøer og ting som kan skje i disse ulike miljøene.
Om hunden er sosialisert på f.eks. mennesker vil den med stor sannsynlighet ikke utvikle predator atferd mot mennesker senere i livet. Med andre ord interspesifik sosialisering forebygger predator atferd mot den type individ hunder er sosialisert på (Dehasse, 1994).
Når vi sammenlikner normalt opprettede valper med dårlig sosialiserte valper, ser en ofte at dårlig sosialiserte valper har et mye høyere aktivitetsnivå, mere fobisk atferd (Dehasse, 1994), og at de oftere vider angst enn normalt opprettede valper (Dehasse, 1994).
Valper som er oppdrettet i et rikt miljø er systematiske mere dominante i møte med stimulusfattige valper (Dehasse, 1994). De dårlig sosialiserte valpene er ofte sterkt bundet til et menneske, intolerant for isolasjon, og viser oppmerksomhetssøkende atferd og rituell atferd (Dehasse, 1994).
Aktivitetsnivået til hunden er også knyttet til den grad hunden er sosialisert i sine første 10 mnd. Mangel på sosialisering fører til at hunden har et aktivitetsnivå som er 6 ganger høyere enn normale hunder. Slike hunder lærer sakte og glemmer fort (Dehasse, 1994).
Om hunden er dårlig sosialisert og eier er klar over konsekvensene av dårlig sosialisering, og hundeeier har fått hunden ved 8 ukers alder har hundeeier mulighet til å jobbe aktivt med hunden for å forbedre situasjonen. Sosialiseringsperioden er ikke over for alle hunder ved 8 ukers alder, så det er fortsatt muligheter til å gjøre noe med situasjonen. Forståelse for situasjonen og kunnskaper om hvordan en kan gjøre noe med dette er avgjørende for et godt resultat. Å komme seg på valpekurs er essensielt. Slike valpekurs burde bli startet så fort som mulig, men har liten effekt om valpen er over 3 mnd gammel (Dehasse 1994).
Under den sensitive fasen for sosialisering får valpene en spesiell binding til spesielle steder, dette er et fenomen som kalles “lokalisering” av Scott and Fuller (Serpell, 1995).
Oppdrett av valper i isolasjon inntil de er 12 uker gamle resulterer i at hundene blir veldig usikre i nye situasjoner når de blir eldre. Dette er ikke så uvanlig og kalles “kennel-dog-syndrome” (Serpell, 1995).
Valper som oppdrettes med liten eller ingen kontakt med mennesker under sosialiseringsfasen vil ofte utvikle generalisert frykt for mennesker som er så og si umulig å komme over.
Konklusjon
Den evnen en hund har til å utvikle atferdsproblemer er sterkt knyttet opp mot de erfaringer eller mangelen på erfaringer som hunden har i sosialisering perioden (3½ - 12 ± 2 uker). Hunder som er oppdrettet i kenneler eller kennel liknende miljøer har ofte små muligheter til å sosialisere med mennesker, andre hunder og ulike miljøer.
Hunder som ikke har noen erfaring i å takle ulike miljøer, mennesker eller andre hunder unntagen sine søsken eller foreldre har en tendens til å utvikle fryk.
Frykt, aggresjon, fobier og ritualistisk atferd. Deres evne til å lære, huske og å takle en ekstinksjonsprosess er dårligere.
Slik som figur en viser, kan vi anta at det er en høyere risiko for at hunder som er oppdrettet i kenneler eller i kennelliknende miljøer vil utvikle atferdsproblemer.
Kilder
Braastad, Bjarne 1998. Effect of prenatal stress on behaviour on offspring of laboratory and farmed animals. Applied Animal behaviour science. 61 (1998) 159- 180
Dehasse, Joël. 1994 Sensory, emotional and social development of the young dog. BVCR vol 2.
Serpell, James and jagoe, JA. 1995 Early experience and the development of behaviour. In Serpell, James The domestic dog. Its evolution, behaviour and interaction with people. Cambridge University press.