Jeg har over 20 års erfaring både som pedagog, veileder og mamma. Er det noen av dere som også stod med den ferske bylten av en nyfødt gullklump, og tenkte at dere, i alle fall dere, skulle helt sikkert bli en kjernefamilie for evig og alltid? Noen ganger blir det annerledes. Noen gange blir det både bedre og tøffere. For meg var det kjempetøft å være alene med to gutter som ble nesten store. Jeg ble sliten av alle smellene som oppstod i hverdagen, og fikk dårlig samvittighet når jeg ikke klarte å være den pedagogiske rollemodellen jeg var utdannet som. Jeg slet skikkelig. Både med skyld og skam, fordi jeg sammenliknet meg med andre mødre, og følte meg som en ubrukelig mor. Det snudde da jeg fikk hjelp. Noen metoder og mentale verktøy hjalp meg til å bli bevisst min egen atferd, og da jeg brukte disse i samspill med barna endret dynamikken vår seg til det positive.